Hvem er jeg ....

Jeg er mamma til to i fast jobb. Jeg har hus, bil og labrador. Jeg har en mann som jeg elsker og heldigvis er det gjensidig.

Jeg har alltid vært kraftig men når jeg ser tilbake på bilder så var jeg jo aldri for stor. Det vil si ikke før jeg ble gravid som 19 åring. Jeg gikk opp en god del under graviditeten men jeg gikk opp enda mer like etter. Dette var kiloer som satt som støpt og ikke før 5 år etter da jeg var student og alenemor klarte jeg å riste av meg de fleste. Jeg veide under 80 kilo, trente og var fornøyd med livet. Jeg ble ferdig med bachleor og bestemte meg for å fortsette studiene i Oslo og flyttet dit med min sønn. Det meste av støtteordninger var brukt opp og jeg valgte å jobbe ved siden av masterstudiet. Min verden var studier, jobb og min sønn. Kiloen begynte å klamre seg fast igjen. Jeg møtte en mann. En herlig mann som jeg etter endte studier flyttet sammen med. I en annen by. Så kom kjærlighets-kiloene. Godt og trygt la de seg rundt hele kroppen. Det var en ny hverdag for oss. Full jobb (8-16) og familie. Til slutt ble vi også gravide og heldigvis gikk jeg ikke opp mye under graviditeten. Dette til tross for at jeg var sengeliggende. Tror kvalmen hjalp meg et godt stykke. De kiloene jeg gikk opp, gikk av ved fødselen. Men tiden etter har vært grusom. Jeg gikk opp, opp og videre opp. Jeg ammet og beveget meg. I påsken 2013 hadde jeg min avgjørende "slankekur". Da levde jeg på 1200 kcal sammen med turer og amming og det var ingen endring på vekten. Den beveget seg ikke i det hele tatt. Det var da jeg bestemte meg og legen hjalp meg å sende søknad.

Legen hadde ikke helt kontroll for han sendte søknaden min feil så jeg kom først til ernæringsveiledning på sykehuset. Hun var heldigvis behjelpelig og sendte søknaden min videre dit den skulle. Dette gjorde dessverre at ting tok litt lenger tid en det nødvendigvis skulle. Søknaden min nådde da til riktig sted like før sommeren så da ble den liggende til august, men da kom innkallingen til første samtale i september 2013. Siden det har det gått slag i slag og nå sitter jeg her og venter på operasjonsdagen 4. februar. Det har tatt under 1 år og det er jeg mer en nok fornøyd med.

Vi har et ønske om flere barn. Noen mener at jeg burde gjøre det i omvendt rekkefølge. Da jeg gikk gravid var jeg så godt som sengeliggende i flere måneder. Jeg hadde kraftig bekkenløsning og på grunn av min overvekt så gjorde dette meg helt invalidisert. Dette kan skje igjen men jeg skal hvertfall gjøre det jeg kan for å unngå det. Jeg skal ned i vekt og jeg skal trene opp støttemusklatur slik at kroppen min tåler å gå gjennom en graviditet til. SÅ for meg er dette den naturlige rekkefølgen. Om et år fra nå vil vi mest sannsynlig kunne bli gravide igjen.

Jeg er en livsglad og sprudlende person men overekten gjør meg av og til trist og tungsindig. Jeg er i ubalanse. Jeg hater å bli andpusten når andre fortsatt har godt med pust igjen. Jeg kan ikke fordra å ikke kunne stå på huk uten å kjenne smerter i kneene etterpå. Jeg liker ikke den situasjonen jeg er i og har vært i de siste årene.

Jeg gleder meg til å gå lange turer igjen, svømme og trene. Jeg gleder meg til å kunne finne meg klær i vanlige butikker og jeg gleder meg til å slutte å tro at jeg er mindre verdt eller mindre intelligent fordi jeg er overvektig. Overvektige er også normale mennesker, som ikke noe er mer annerledes enn at de er nettopp det. Jeg vet det men jeg tror at andre ikke vet det.

Anonymitet er viktig for meg. Jeg er ikke den som har sagt til alle rundt meg at jeg skal igang med dette. Jeg er ikke klar for det. Det blir vel slik at jeg må si noe etterhvert, vi får se. Bloggen blir derfor anonym, men ikke noe mindre innholdsrik av den grunn. Bilder av mitt ansikt og mitt navn blir ikke lagt inn. Dette er et valg jeg har tatt, slik ønsker jeg det skal være.

Jeg er meg og ingen andre.
Velkommen inn i min lille dagbok. Håper den gir nyttig informasjon, inspirasjon og at den hjelper deg på din vei.